Korrekt antrukket med drakter i middelalderstil, kan vandringen gjennom det rekonstruerte middelaldertunet begynne. Rundt oss ser vi åkerlandskapet bukte seg innover dalen, de stupbratte fjellene som stiger opp fra dalbunnen og med litt innlevelse er det nå bare og lene seg bakover og tre inn i Kristins rike. På Jørundgård finner vi totunsordningen, noe som er typisk for gamle gårder i Norge, og spesielt i Gudbrandsdalen hang denne ordningen lenge igjen. Husene dufter av tjærebrenning og virker med ett så gamle der de står plassert tett i tett for å verne mot vær og vind.

Det første som møter oss er smia, og vi hører lyden av banking og hamring. Røyken stiger tett ut fra åpningen i taket, og hvis vi titter inn finner vi smeden i full gang med sitt daglige virke. Veggene er fulle av sot, og lukten er umiskjennelig. På dagens Jørundgård er alle velkomne inn i motsetning til hva som var vanlig på Kristins tid. Kvinner og barn hadde ikke adgang fordi de kunne bringe med seg ulykke. Et annet bevis på deres overtro er et lite jernkors som henger like over døra; onde ånder var det best å holde unna! Observante gjester finner kanskje plasseringen av smia en tanke feil, og dette er også tilfelle. Smia og eldhuset(storkjøkkenet) skulle ikke være plassert så nært de andre husene på gården i tilfelle det ble brann.

Langloftet eller høienloftet som det også kalles er neste post på vandringen. Huset skiller seg ut fra de andre på gården p.g.a. dets størrelse og prakt. Byggeskikken er inspirert av utenlandske forbilder, og loftet ble som oftest det gjeveste bygget på gården. Det hele ble nesten som et slags statussymbol; her skulle husbonden virkelig få vist fram velstanden sin. På Jørundgård har vi i dag to slike loft, et som er innredet og et som bare kan beskues fra utsiden. Husene er preget av en ytre oppgang med sval, og vi finner loftene i andre etasje, mens de såkalte burene er stasjonert i første etasje. Trappen opp til svalen er svært spesiell fordi den er bygget av et stort trestykke. Dette gjør at den ikke knirker og trappen har nok vært lovprist av mang en ung gutt opp igjennom tidene. Om sommeren var det nemlig slik at de unge jentene på gården flyttet opp på de såkalte "jomfruburene", og denne flyttingen førte med seg en jevn trafikk av unge friere. Brudeloftet lå også i dette bygget, og for de som vil tre tilbake til Kristins tid og dele hennes opplevelser er dette rommet en gylden sjanse. Brudesengen står klar til bruk, og tar en til takke med litt spartansk standard er veien åpen for en opplevelse utenom det vanlige.

En deilig lukt av "feittbrød" og flatbrød minner oss om at eldhuset står for tur. Det lille huset ble brukt som storkjøkken på gården, og her ble mesteparten av maten laget. Farging av garn, ja til og med lauging om vinteren når det var skikkelig kaldt, ble utført her. Taket er dekket med torv, og under den karakteristiske torva finner en sju lag med bjørkenever, noe som var nødvendig som vern mot vær og vind. Bakstekjerringa ønsker oss velkommen med smaksprøver av skikkelig norsk tradisjonskost, det være seg den lille søte kaka "feittbrød" - en spesialitet fra Gudbrandsdalen eller flatbrødet - noe av den mest brukte brødmaten i middelalderen. Røyken som oser ut fra inngangen signaliserer at det her er snakk om ekte saker, og tar en turen inn får en se bakinga som går for seg på en skikkelig klebersteinstakke. Falt smaksprøvene i smak kan det også hende at bakstekjerringa vil dele noen av hemmelighetene sine med deg…

Når en stiger inn i årestua er det som å tre flere hundre år tilbake i tid. Den er som de andre husene på gården laftet med en teknikk som kalles Finndalslaft, en teknikk som ble tatt i bruk i Norge i løpet av Vikingtiden. Denne måten å bygge hus på har ikke vært brukt siden Svartedauden, og det spesielle er at det er opplaft, dvs. at "halsen" er på undersiden av stokken. I taket kan man se sperrer som er opplaftet på "Bjøynnrygg". De tversoverlagte stokkene oppe på veggen forsterker huset i lengderetningen, og er svært praktiske å henge opp ting på f.eks. klær. Utgangspunktet for årestua er åren som er plassert midt på gulvet. Denne formen for ildsted ble brukt gjennom hele middelalderen helt til peisen avløste den først på 1600-tallet. Åren var nok fullgod når det gjaldt koking av mat, men til oppvarming av stuen om vinteren var den heller dårlig. Tenk dere en kald vinterdag i januar når temperaturen kryper under 20 minusgrader, og den eneste kilden til varme er åren. Åren gir ikke direkte strålevarme, og så snart ilden dør ut, blir det iskaldt. Det gufser kaldt fra det hardtrakka jordgulvet, og det er ikke noe særlig å ha en liten pjokk kravlende rundt der. Når en har dette i tankene er det ikke lenger så uforståelig at husfolket trakk ut i fjøs eller stall da det var som kaldest. Ildstedet ble midtpunktet i alt som foregikk i stua. Den ga varme og lys, rundt den ble det arbeidet, snakket og fortalt. En slik "kveldseto" ble et kulturelement, og her ble sagnet dyrket og minnene holdt vedlike. Mange års fyring på åren legger spor etter seg, og røyklukten henger igjen i veggene. Røyken svir i øynene, og legger seg som et teppe utover rommet. På dager der været var dårlig kunne røyken være så voldsom at kjøtt og fisk som ble hengt opp ble røykt. Denne stemningen gjenskapes på Jørundgård når vi ber inn til etegilde i årestua. Røyken brer seg utover rommet, og bekrefter sin eksistens ved at det begynner å renne fra øynene. Gjestene tar plass ved de karakteristiske middelaldermøblene, og her er det ikke snakk om lette fine stasmøbler, men grove og store møbler sterkt preget av øksens behandling. Langbordet med sin dekorative ornamentikk fylles med flatbrød og mjød. I gryta, som henger over åra, putrer den kraftige reinssodden og alt er klappet og klart for et skikkelig måltid. Har du noe å feire eller kanskje bare har lyst til å samle gode venner til en litt annerledes opplevelse, er dette absolutt et spennende alternativ.

Vevstua, som opprinnelig er en 250 år gammel låve, viser oss bruddstykker av fenomenalt håndarbeid fra en svunnen tid. Her finner vi både Oppstadvev, brikkevev og håndteiner. Oppstad-veven, som de fant et eksemplar av i Gokstadskipet, ble brukt til å veve både klær og tepper av forskjellige slag. Den fikk navnet sitt p.g.a. at den står oppreist på stender, og en vever også "oppover". Brikkevev ble brukt til å lage nydelige belter og strømpebånd, og her får en virkelig se hvor fantastisk flinke de var i håndarbeid på den tiden. Dårlig belysning hindret dem ikke i å skape de mest imponerende mønstre, og vi sliter i dag med å greie å gjenskape de samme produktene. Jentene ble sysselsatt allerede i fire-femårsalderen ved at de fikk utdelt hver sin håndtein. Denne ble hengt i beltet, og når de hadde en ledig stund var det bare å ta den frem og begynne å spinne. Det hører med til historien at denne teknikken måtte beherskes, hvis ikke "spøkte" det for ekteskapet.

Høylytt breking bryter stillheten, og avslører at vi ikke er alene. Her fins både ursau, skotske høylandsfe, villsvin og flerfoldige høner. En 1300-talls gård var delt inn i inntun og uttun, og denne totunsordningen finner vi også på Jørundgård. Uttunet er forbeholdt dyrene, og stallen danner et naturlig skille mellom de to tunene. Hesten ble satt stor pris på og var derfor det dyret som fikk være nærmest innpå folket. Sagnet sier at husbonden ofte satt like stor pris på hesten sin som på kjerringa dersom hesten var av den gilde typen. Det var hårde bud den gangen… Vandringen avsluttes her ved dyrene, og forhåpentligvis har du hatt glede av turen. Har du lyst til å oppleve dette i virkeligheten og ikke bare på papiret, ligger Jørundgård i idylliske omgivelser og venter på akkurat deg!

Hilsen Kristin